68 personer i bygg- og anleggsbransjen døde på norske arbeidsplasser i perioden 2011-2017. 70% av disse dødsfallene var en følge av fall, at man ble truffet av en fallende gjenstand eller påkjørsel i en eller annen form. I tillegg kommer alle som lider av en arbeidsrelatert sykdom, som i 2018 var fler enn 1800 personer. 75% av disse er diagnostisert innen hørselskader, åndedrettskader, muskel- og skjelettskader eller en form for hudskade.
Trond Bølviken, styreleder i Samarbeid for sikkerhet i bygg og anlegg (SfS BA), sa på årets HMS-konferanse at «Målet om en skadefri næring er mulig å nå fordi det hittil aldri har skjedd en ulykke i bygg- og anleggsbransjen som ikke kunne vært unngått».
Det er ingen tvil om at det er mulig å unngå å falle ned, få noe i hodet eller komme i veien for et kjøretøy i bevegelse. Det er heller ingen tvil om at det er mulig å gjøre noe for å redusere antallet som lider av en arbeidsrelatert sykdom. Begge grafer peker også riktig vei, med nedgang av dødsfall i forhold til «toppåret» 2014 med 11 dødsfall, til fire i 2018. Arbeidsrelatert sykdom har sunket med 20% i samme periode.
Hvorfor går det galt?
Årsakene til ulykker og sykdom skyldes ofte uoppmerksomhet, trøtthet, «skulle bare…»-holdning og det SfS BA kaller «Fareblindhet» i sitt nye kurs (intro-video). Og nettopp det med å bli husblind, og ikke lenger legge merke til ting fordi man blir vant til det, er en åpenbar risiko for alle. Det samme gjelder det å ta snarveier for å bli tidligere ferdig, slippe å ta på verneutstyr, sette opp stillas osv. Dette har med holdninger å gjøre. Det handler om integritet, egentlig om det vi står for – selve grunnfjellet i verdigrunnlaget vårt. Likevel glipper det.
Hva har man gjort for å komme dit vi er i dag? Vi jobber med holdninger, lager HMS-prosedyrer, innfører Sikker jobbanalyse (SJA), går vernerunder, setter opp plakater og lar brudd på dette få konsekvenser. Dette er viktig og riktig arbeid, men hva må vi gjøre i tillegg?
Hva må vi gjøre i tillegg?
En liten titt i Arbeidsmiljøloven §3-2 (2) gir oss et hint; «Når det ikke på annen måte kan tas forholdsregler for å oppnå tilstrekkelig vern om liv eller helse, skal arbeidsgiver sørge for at tilfredsstillende personlig verneutstyr stilles til arbeidstakers rådighet, at arbeidstaker gis opplæring i bruken av utstyret og at det tas i bruk.»
Hva står det egentlig her? Det står at verneutstyr, som kan hindre oss i å falle ned, beskytte mot konsekvenser hvis vi får noe i hodet, beskytte huden, øynene og hørselen vår, ikke skal tas i bruk, før man har vurdert om det finnes en annen, og helsemessig bedre måte å gjøre jobben på.
Dette strekker seg med andre ord forbi holdningsskapende arbeid og oppfølging av prosedyrer. Det handler om å strebe etter å skape en arbeidsplass der konsekvensen av uoppmerksomhet eller trøtthet ikke får fatale følger.
«Det handler om å strebe etter å skape en arbeidsplass der konsekvensen av uoppmerksomhet eller trøtthet ikke får fatale følger»
Det er behov for en regelmessig kontroll av eksisterende måter å jobbe på og et aktivt forbedringsfokus, der målet er å fjerne hele risikoen.
Det er riktignok noen farer som er vanskelige å unngå. For eksempel det å løfte med kran, arbeid i høyden, bruk av maskiner og befatning med elektrisitet og spenning. Her vil det i overskuelig framtid være den som utfører jobben som må ta sine forholdsregler og være oppmerksom og ansvarlig.
Men for mange av arbeidsmiljøfaktorene som kan gjøre oss syke er det ofte mulig å treffe tiltak ut over «bare» bruk av verneutstyr. Er det mulig å isolere området der støy- eller støvkilden er? Kan man ved utskifting av materiell erstatte det som støyer eller støver med noe som ikke gjør det? Kan man forbedre ventilasjonen eller renholdet? Kan man organisere arbeidet slik at belastningen blir forsvarlig og ikke skadelig? Kan man erstatte farlige stoffer med noen som er ufarlige eller mindre farlige? Kan man redusere antall arbeidstakere som blir eksponert for faren? Her er det bare å la kreativiteten slippe løs!
Hva bør arbeidsgiver gjøre?
Arbeidsgiver har ansvar for å sørge for et «fullt forsvarlig arbeidsmiljø». Dette betyr at man hele tiden er oppmerksom på muligheter til å jobbe på en tryggere måte og at man gjennomfører tiltak som bidrar til dette.
I praksis vil dette innebære at HMS-ansvarlig og verneapparatet regelmessig pålegges å jobbe med forbedringer av måten man jobber på. Målet er å eliminere risiko og helst fjerne den helt.
Arbeidet må også organiseres slik at det er nok tid til å gjennomføre det, uten at behovet for snarveier blir for påtrengende.
Hva bør Verneombudet gjøre?
Verneombudet må adressere dette temaet og ta seg tid til å jobbe med forbedringer sammen med de arbeidstakerne han eller hun representer. Målet er hele tiden å speide etter måter å minimere risiko på. Dette gjøres ved å påse at arbeidsprosessene følges, at kurs tilbys og gjennomføres, at opplæring gis og etterleves og at ny teknologi eller andre måter å jobbe på tas i bruk.
Hva bør arbeidstakerne gjøre?
Arbeidstaker er forpliktet til å følge HMS-rutinene som arbeidsgiver pålegger. Men det er en betydelig egeninteresse i dette. Gjennomfør kurset «Prosjekt Fareblind», så får du se. Du vil sannsynligvis heller ikke utsette deg for plagene som følger med nedsatt hørsel eller tinnitus (øresus). Eller pustevansker som følge av innånding av støv eller kjemikalier.
Antall dødsulykker og arbeidsrelatert sykdom går sakte, men sikkert den rette veien. Men målet om et skadefritt arbeidsmiljø er relevant og viktig. Still derfor alltid spørsmålet; finnes det en bedre og tryggere måte å gjøre denne jobben på? Hvis svaret er ja, gjør som NIKE; just do it!